Intervju med tidligere verdensmester i cheerleading: Marlen Klemetsen

Allerede i ung alder sto hun overfor et valg mellom håndball og cheerleading. Selv om det var cheerleading hun brant for, førte valget til en følelse av utenforskap i nærmiljøet. Mens jevnaldrende deltok på sosiale arenaer, måtte hun ofte prioritere trening og restitusjon. Dette la tidlig grunnlaget for en utfordring mange toppidrettsutøvere kjenner seg igjen i, balansen mellom dedikasjon til idretten og sosial tilhørighet. Denne tematikken fulgte henne videre inn i toppidretten. Etter 10 sesonger på laget hun hadde vunnet 6 NM gull og 6 medaljer i internasjonale mesterskap, startet hun å føle på en manglende tilhørighet sosialt i laget. Noe hun i ettertid har innsett førte til et negativt tankemønster, hvor hun så etter tegn på at hun ikke passet inn. Følelsen av å ikke finne sin plass sosialt begynte å påvirke både motivasjon og selvbilde. Marlen forklarer at dette førte til at idretten opplevdes mer som forpliktelser enn et sted hun trivdes. 

Følelsen av at motivasjon og glede for idretten ble redusert i denne perioden, kan forklares gjennom Self-Determination Theory (SDT). Teorien peker på tre grunnleggende behov som må være til stede for å opprettholde høy indre motivasjon over tid: autonomi, kompetanse og sosial tilhørighet. Når ett eller flere av disse behovene ikke blir dekket, vil det påvirke både trivsel og prestasjon negativt. I Marlen sitt tilfelle var det særlig behovet for sosial tilhørighet som ikke ble tilfredsstilt. Svekket selvfølelse førte ikke bare til redusert følelse av fellesskap, men bidro også til usikkerhet rundt egen rolle og verdi i gruppen. Selv om hun fortsatt hadde høy kompetanse og erfaring, var ikke dette tilstrekkelig til å opprettholde motivasjonen når det sosiale fundamentet manglet. Ifølge teorien kan dette føre til at den indre motivasjonen gradvis erstattes av ytre drivkrefter, som plikt og ansvar, noe som kan forklare hvorfor idretten i større grad begynte å oppleves som forpliktelse fremfor noe hun gjorde av glede.

“På dette tidspunktet startet jeg å gå på autopilot. Jeg hadde de samme menneskene rundt meg, som hadde vært der i alle år, men jeg følte meg likevel alene. Jeg startet å bli mer anonym i sosiale settinger, og ønsket bare være usynlig”

Våren 2022 begynte hun å kjenne på en usikkerhet rundt egen kropp som påvirket hvordan hun så på seg selv i rollen som flyer - den som løftes i stunts. Hun beskriver hvordan hun følte seg tung, og hvordan tanken slo henne om at det kanskje ville vært enklere å være på et jentelag, hvor flere utøvere deler på å løfte henne. Hun visste godt at disse tankene kom innenfra, men hadde ikke verktøy for å håndtere dem. Disse refleksjonene ble en del av grunnlaget for et avgjørende vendepunkt i karrieren. Etter ti sesonger i samme klubb valgte hun å gi fra seg plassen på laget, uten garanti for å komme inn på et annet lag. Hun søkte seg inn i et nytt lag: Norges fremste all-girl lag, vel vitende om at risikoen var høy. Likevel veide behovet for utvikling og en sterkere følelse av tilhørighet tyngre enn usikkerheten. Valget illustrerer en sentral side ved toppidrettens mentale dimensjon, i form av evnen til å ta krevende beslutninger basert på egne behov, selv når utfallet er uvisst.

Marlen beskriver hvordan manglende bevissthet rundt egne tanker kan forsterke utfordringer over tid. Uten verktøy for å forstå og håndtere indre prosesser, kan magefølelse i stor grad styre viktige valg. I ettertid peker hun på at bedre mental oppfølging og større rom for å åpne seg kunne ha endret situasjonen. Det er ikke sikkert hun da ville valgt å bytte lag. Selv om hun ikke ville vært uten erfaringene etter lagbyttet, fremstår overgangen som en måte å komme seg bort fra en krevende situasjon hun ikke hadde verktøy til å håndtere.

“Å bytte lag var en måte for meg å rømme, men jeg fant fort ut at dette ikke fjernet de negative tankene”

Dette synliggjør et tydelig behov for økt fokus på mental trening og oppfølging i cheerleadingmiljøet. Selv på toppnivå handler utfordringene sjelden kun om prestasjon, men om helheten av det å være menneske i en kultur preget av høye krav. Opplevelser som utenforskap, kroppspress og krevende indre dialog er ikke unike, men noe mange utøvere kan kjenne seg igjen i.

En idrett med små marginer
Treningen handler ikke bare om å perfeksjonere elementer, men også om å håndtere feil. Utøvere må kontinuerlig øve på å redde mislykkede stunt og pyramider, noe som kan skape frustrasjon og stress. Når konkurranser nærmer seg og rutinene fortsatt ikke sitter, øker presset ytterligere. For flyere kan dette presset forsterkes av frykten for å miste kontroll i luften. Konsekvenstenkning og mentale sperrer oppstår ofte, særlig når ferdigheter tar måneder å mestre. I slike situasjoner blir den mentale styrken avgjørende, evnen til å stole på laget, håndtere frykt og samtidig prestere under press. Konkurransesituasjonen i cheerleading er intens og kortvarig. Prestasjonsvinduet er på 2 minutter og 15 sekunder, hvor minimale marginer kan skille en 1. plass fra en sisteplass. Marlen forteller at de ofte brukte visualisering for å se for seg selv lykkes i rutiner. Hun forteller at de visualiserte med musikken som blir brukt under konkurransen for å holde samme tempo. Dette var noe de ofte gjorde kvelden før konkurransene, og hun beskriver at det ga en god følelse . Denne typen visualisering kan knyttes til PETTLEP modellen, en anerkjent metode innen idrettspsykologi for å gjøre mental trening så realistisk og effektiv som mulig. PETTLEP er et akronym som står for Physical, Environment, Task, Timing, Learning, Emotion og Perspective, og handler om å gjenskape konkurransesituasjonen mentalt så detaljert som mulig.

“Visualisering var ekstremt viktig for meg i forberedelsene til konkurranse. Vi gjorde det alltid kvelden før konkurranse for å legge oss med en god følelse”

I praksis betyr dette at utøveren ikke bare ser for seg bevegelsene, men også forsøker å kjenne på kroppen hvordan det føles å utføre dem, høre musikken, være i riktig tempo og leve seg inn i følelsene som oppstår i en konkurransesituasjon. Da Marlen og laget visualiserte rutinene med konkurransemusikken kvelden før, traff de flere av disse elementene, særlig timing, miljø og følelse. Dette kan bidra til å gjøre prestasjonen mer automatisert og trygg når det faktisk gjelder. Forskning viser at slik mental trening kan styrke både selvtillit og prestasjon, samtidig som det kan redusere usikkerhet og mentale sperrer. I en idrett hvor prestasjonsvinduet er kort og kravene til presisjon er ekstreme, kan nettopp disse detaljene være avgjørende, og understreker hvorfor det mentale arbeidet er viktig i kombinasjon med det fysiske.

Marlen understreker også viktigheten av et individuelt fokus i en idrett preget av høye krav om samarbeid og konstante sammenligninger. Marlen trekker frem hvordan det er lett å måle seg opp mot andres teknikk og utvikling, men at dette ikke nødvendigvis er hensiktsmessig. Hun erfarte at det som fungerte for andre, ikke alltid fungerte for henne selv. I stedet ble det avgjørende å rette oppmerksomheten innover mot egen kropp, egne forutsetninger og egen progresjon.

Dette perspektivet samsvarer med sentrale prinsipper innen mental trening, hvor det å ha fokus på egen utvikling fremfor andres prestasjoner kan bidra til økt mestringsfølelse og redusert prestasjonspress. I en idrett der detaljene er avgjørende, handler det ikke bare om å gjøre ting riktig, men om å finne det som fungerer best for en selv.

Betydning av et mentalt fokus
Marlen reflekterer i ettertid over hvor stort utbytte hun kunne hatt av mer systematisk mental trening, særlig i perioder med høy belastning før konkurranser. Dette er faser hvor kroppen presses til det ytterste, samtidig som forventningene til prestasjon øker. Hun beskriver hvordan frykten for å ikke være godt nok forberedt ofte tok overhånd, til tross for at ferdighetene i utgangspunktet satt. Fokuset ble i stor grad rettet mot tidligere feil og fall, noe som forsterket usikkerheten og økte frykten for å mislykkes. Hun peker på at mental trening kunne bidratt til større trygghet i egne forberedelser og en sterkere tillit til egne ferdigheter.

Samtidig trekker hun frem de totale belastningene utenfor idretten som en vesentlig faktor. Med begrensede økonomiske rammer i cheerleading var hun nødt til å kombinere satsingen med flere jobber. På et tidspunkt balanserte hun bacheloroppgave, tre deltidsjobber, et sosialt liv og toppidretten. Mangelen på strategier for mental restitusjon førte til at hun over tid ble fullstendig tappet for energi. Selv i perioder som skulle være hvile, opplevde hun at tankene fortsatte å jobbe, noe som hindret reell restitusjon.

Gjennom arbeid med Athlete Growth Sport har hun blitt mer bevisst på egne mønstre. Hun beskriver hvordan hun tidligere ofte gikk på autopilot, og hvordan det hun oppfattet som hvile i realiteten ikke ga kroppen og hodet den nødvendige restitusjonen. I dag har hun utviklet konkrete strategier for å koble av mentalt, som faktisk bidrar til å bygge opp energi. Erfaringene har gitt en tydelig erkjennelse: bedre mentale verktøy tidligere i karrieren kunne gjort henne mer robust og bedre rustet til å håndtere den samlede belastningen over tid.

“Hadde jeg hatt de mentale verktøyene jeg har nå, tidligere i karrieren, ville jeg nok tålt belastningen enda bedre. Det å få hjelp til å koble på tankene i stressede situasjoner og ikke bare handle på følelsene, har gjort at jeg tar mer bevisste valg, selv når presset er stort”

Til tross for perioder preget av tvil, press og krevende valg, har cheerleading i stor grad vært en arena preget av mestring, glede og sterke relasjoner for Marlen. Karrieren hennes viser likevel at selv på toppnivå, med meritter de færreste oppnår, er ikke veien lineær. Den går i bølger med oppturer og nedturer, trygghet og usikkerhet. Erfaringene hennes understreker at dette er en naturlig del av det å være toppidrettsutøver, uavhengig av hvor suksessrik man er. Kanskje er det nettopp evnen til å stå i disse svingningene som til slutt definerer en karriere.

Referanseliste: 
- Scott, M. W., Wright, D. J., Smith, D., & Holmes, P. S. (2022). Twenty years of PETTLEP imagery: An update and new direction for simulation-based training. Asian Journal of Sport and Exercise Psychology, 2(2), 70-79.

- Standage, M., & Ryan, R. M. (2020). Self‐determination theory in sport and exercise. Handbook of sport psychology, 37-56.

Publisert: 12.04.26